Kates kakeeventyr

Jeg har begynt å puste litt nå, det var verre før! Regnet plasker ned utenfor studioet til The Flying Cakery i Bergen, men Kate stråler som en sol der hun står i døra.

– Kom inn, kom inn, jeg har nettopp hatt en levering på en stor event, jeg lagde en kjempestor kake som måtte hentes med lastebil, det gikk kjempebra, denne jobben er så gøy, vil dere ha kaffe, vent litt så lager jeg, dere må smake på cupcakene mine, jeg tar en Pepsi Max, jeg, det drikker jeg døgnet rundt, jeg er Pepsi Maxoholiker...

Fanget av en stormvind

Å komme inn hos Kate er som å bli fanget av en stormvind. Hele dama gnistrer av energi der hun sitter mellom kakekreasjonene sine og ler og snakker på inn- og utpust. Vi får knapt stilt et eneste spørsmål, det er som å putte en krone på en veldig morsom automat.

– Alt går fort, jeg har jo så masse å gjøre. Jeg kan jobbe hele natta, jeg føler meg som en distré professor som løper rundt inne i en boble. «Dette går ikke mer», sier jeg til meg selv etter hver eneste pop-up, men så er alle fornøyde, og jeg blir tagget, og så gyver jeg på med neste pop-up. Mange tror jeg er litt overmenneske, men jeg vet jo at jeg ender med en smell.

– Hva skjer da?

– Batteriene blir helt flate. Da drar jeg til min slektsgård ute ved havet på Lista, og sover i en hel uke til stillhet og bølgeskvulp. Så er det rett på´an igjen med ny energi. I fjor rakk jeg ikke min egen jul, jeg var så sliten at jeg ikke orket tanken på å stelle til jul hjemme, jeg tok med ungene på hotell på Voss, og de var strålende fornøyde med det. Jeg husker ingenting fra første juledag, ikke andre juledag heller. Det er jo ikke sunt det jeg driver med, men jeg elsker det.

På tvers av tradisjonene

Kates kakekreasjoner er sagnomsuste langt utenfor Bergens grenser. Hun har alltid gått – eller flydd – sine egne veier, og i starten var det flere av hennes norske konditorkollegaer som ristet på hodet og lurte på hva i svarte hun drev med.

– Konditormester Bernt Lie-Nielsen var en av dem, han er et av mine forbilder. Men etter noen år kom han bort til meg, tok meg i armen og sa at jeg var flink. Det var en stor anerkjennelse. Jeg har jo gått på tvers av tradisjonene, jeg liker å skape helt nye ting, og jeg har introdusert en masse nytt fra utlandet. Som rød kake med hvit krem, Red Velvet, det går jo ikke, sa de, men nå er den over alt. Og cupcakes, jeg var en av de første i Norge som lagde det, jeg lærte det på en restaurant i Australia.

Flyvertinnen som leverte kaker

Kate utdannet seg til konditormester på 90-tallet ved Orion Konditori og Bakeri i Bergen.

– Jeg likte meg veldig godt der, men jeg drømte om å komme ut i verden. Dermed søkte jeg jobb som flyvertinne i SAS, hvor jeg jobbet i nesten 20 år. Jeg reiste verden rundt, og jeg hadde en pause fra flyjobben et år i Australia, hvor jeg jobbet på café og hotell. Det var da jeg bestemte meg for å starte «The Flying Cake», som nå heter «The Flying Cakery». Jeg leverte kaker på vei til flyplassen, ofte i flyvertinneuniform. Alt jeg hadde av fritid hjemme gikk med til å lage nye kakekreasjoner. Det var mye armer og bein, og et vanvittig tempo. Jeg husker en dag jeg sto hjemme i døra og skulle reise, sønnen min på 7 hadde lagt jakken og skoene mine klar i gangen, og sa: «Da rekker du faktisk å gi meg en klem før du drar!» Det ble vendepunktet jeg trengte for å lukke flydøren.

Bygningsingeniør

Kate har laget de mest utrolige kakebyggverk opp gjennom årene. Som verdens største laks, bybanen i Bergen, Statsraad Lehmkuhl, en gedigen oljeplattform, et stort fly til feiringen av nye Flesland. Flyet er en egen historie i seg selv, det var ikke bare-bare å få det gjennom sikkerhetskontrollen.

– Vi måtte bygge en egen kasse rundt flykaken, den måtte gjennomlyses, og da kunne jo kremen smelte! Vi var et stort team inkludert Avinor-sjefen som fulgte kaken gjennom sikkerhetskontrollen, og jeg sto der med en hel bøtte med krem og nervene i høyspenn. Heldigvis gikk det bra!

Kate elsker å bygge ting. Hun forteller at trikset er å ha gode grunnpilarer inni kaken
– hvis ikke grunnmuren er ordentlig, får du ikke huset til å stå.
– Noen ganger har jeg gått til en rørleggerbutikk for å få skikkelige rør.

– Du er jo egentlig bygningsingeniør?

– Ja, på mange måter, det er å så gøy å skape ting ut fra konstruksjonstegninger.
Men jeg har hatt veldig god hjelp av faren min, han er faktisk bygningsingeniør!

Farmors smaker

Kate har vært lidenskapelig opptatt av baking helt fra hun var småjente.

– Farmoren min var veldig flink til å bake, og jeg hang i skjørtene hennes. Vi bakte bløtkaker, nøttebunner og sirupssnipper, jeg bruker hennes nøttebunnoppskrift fortsatt. Farmor var veldig opptatt av smaker, og det er jeg også, selv om jeg har jobbet mye med utseende og teknikk – jeg vil få folk til å si WOW. Men selvfølgelig må det smake godt, også!

I dag driver Kate bakeriet sitt med deltidsansatte og veldig god hjelp fra familien. Mannen kjører ut kaker i helgene, sønnen og datteren jobber for henne når de har fri. Koronaen ble en katastrofe for bedriften hun hadde før, hun måtte si opp 15 ansatte.

Koronasmell

– Det var beintøft å bygge seg opp igjen etter koronaen, vi måtte ta opp lån på huset for å redde bedriften fra å gå konkurs, og jeg har jobbet dag og natt for å komme dit jeg er i dag. Det ble mange søvnløse netter uten lønn i den perioden, men jeg visste jo at det ville gå rett til værs igjen, og det gjorde det heldigvis!

– Hva tenker du om fremtiden for bransjen?

– Jeg tror alltid det vil være marked for spesialister som driver med ekte, ærlig og autentisk bakst. Folk er opptatt av mat som er kortreist og lokal, og man skal ikke kimse av miljøaspektet. Jeg ser det i sosiale medier, mange spør meg om hva som er min miljøprofil. Jeg tenker også at det er mye å hente for små bakerier på å markedsføre seg bedre gjennom sosiale medier, selv har jeg bygget hele firmaet mitt på sosiale kanaler. Hvis du ikke holder på aktivt der hele tiden, blir du straffet. Kate blir stille i et ørlite sekund. Hun ser på klokka. Det er på tide å fly videre.

Tekst: Trude Nergaard